Jeg beklager å måtte si at denne siden har stått tom, uten tekst, i lang tid. Hovedårsaken til det er politikken jeg er involvert i rundt den forferdelige forbrytelsen den amerikanske Statsmafiaen med sin sjef, Joe Biden, har gjort mot hele Skandinavia, Ukraina og hele Øst og Vest-Europa, ved å gi oss mafia-tilbud som gjorde våre ledere til marionetter for dem.
KRONOLOGISK BERETNING
Jeg hadde min barndom på Ytre Grytøy på 50-tallet. Et naturparadis for unger å vokse opp i, der de fleste livnærte seg av fiske og småbruk. Vi hadde nesten fri tilgang til å leke overalt; i fjell og fjære, på kaiene og havet, der det passet oss. Omtrent uten tilsyn var vi også. Men det var mye folk i bygda og hjelp å få, hvis det trengtes. Vi kom heim når vi var skrubbsultne, det var normalen. Og vi lærte å passe på oss selv.
Det eneste som skapte uhygge for meg i dette paradiset, var når jeg en sjelden gang var innom kristne møter og forsamlinger, der det var stillhet, gudsfrykt og forkynnelse om livet etter døden som enten ble i Himmelen eller i Helvete. For meg ga det ikke et eneste spor av glede. Derfor holdt jeg meg stort sett unna, og fikk en lykkelig barndom. Her må jeg få si at jeg har respekt for religiøse mennesker også. Det er selvfølgelig, i utgangspunktet, ingenting galt med dem. De fleste greie og godgjørende, her som ellers. Problemet var det paradoksale religiøse tros-konseptet; Guddommelig Kjærlighet og Fortapelsen. Det klarte jeg aldri å svelge. Heldigvis var ingen i min familie kristne, men i følge forkynningen var de dømt til fortapelse hvis de ikke omvendte seg.
Besøkelsestid: Det het også at hvis du ikke omvendte deg når du hadde din besøkelsestid, da var du allerede fortapt. Og når Dommedag kom, da var toget gått og alt håp ute. Hvis jeg ennå var barn, ville jeg, på grunn av Jesus, uten videre komme til Himmelen, mens resten av familien ville havne i helvete.
Som 13-14 åring prøvde jeg å forestille meg scenariet ved kanten av det flammende helvete. Jesus skulle hente meg og måtte slite meg løs fra de andre. Så kom Satan over kanten av helvete og kastet mine kjæreste uti for å brenne til evig tid. Hvordan skulle jeg kunne trives i himmelen, med slikt å tenke på. Det ville bli mitt helvete til evig tid. Eneste løsningen jeg kunne tenke meg, var at Gud ikke lot meg huske det. Men det igjen, syntes jeg var fæle greier. Jeg kunne ikke skjønne at Gud skulle være så sint og streng. Hvorfor måtte han få Jesus drept før han kunne tåle synet av oss og være sammen med sine skapninger? Et valg av religion forekom meg som et lotteri, og «Himmelen» som en nødløsning hvor jeg aldri ville trives. Etter denne forestillingen fant jeg det umulig å feste lit til religion, og lot ikke dette formørke den glade ungdomstiden.
Likevel, som ungdom var jeg av den oppfatning at det måtte finnes en Gud, en skaper bak alt det fantastiske livet og hele universet. Men å gjøre meg noen billedlig oppfatning av gud, har jeg aldri kunnet. Jeg mente at guddommelig kjærlighet måtte være ubetinget. Den holdningen Jesus hadde til andre mennesker, til de utstøtte, fattige og syke, hans oppskrift på fredelig sameksistens; kjærlighet, respekt, tillit og omsorg for hverandre, ga resonans hos meg. Dessuten talte han mot misbruk av makt. Men man trenger selvfølgelig ikke å være religiøs for å ha slike holdninger. Jeg trodde egentlig aldri at han også hadde forkynt fortapelse.
«Forskning» på egen kropp
Jeg har aldri villet tro blindt, men heller ved egen erfaring prøvd å finne ut hva som er sant, og til stole på. Gjennom den medisinske vitenskapens historie, har studenter gjort adskillig verre forsøk på seg selv enn det jeg gjorde tidlig på 70-tallet. Jeg hadde hørt at en ukes faste, den sjuende dagen, ville gi en ekstraordinær god følelse, men hadde lyst å teste påstanden. Senhøst, og med kroppsarbeid, ga ikke de mest idéelle forhold for eksperimentet. Etter to døgn var den halvtette nesen min, som hadde plaget meg i mesteparten av livet, blitt helt åpen. Men etter tre døgn, var hvilepulsen gått ned til 45, og da ble jeg usikker på om det var trygt å fortsette, så jeg avbrøt eksperimentet, selv om jeg følte jeg meg OK. Vann/væske tar brodden av sultfølelsen. Så var det jo også interessant å få vite hvordan det føles å gå uten mat såpass lenge. Denne holdningen var det, tilsynelatende sier jeg idag, som førte til mitt åndelige eksperiment.
Det som ikke er fortalt før nå, 24.april, 2024, hører også til den rollen jeg skulle få i mitt liv.
Forutbestemt. Før jeg ble født var det bestemt at jeg skulle få rollen som den norrøne guden Tor. Dette hadde jeg aldri noen som helst anelse om før jeg i 2016, da jeg fikk vite det. Men nå, syv år senere, må jeg gjøre det kjent.
Jeg kom til verden på Harstad Sykehus sommeren 1946, og var født med helt hvitt hår. I ungdommen fikk det en gyllen tone til jeg var tidlig i førtiårene. Dette forteller jeg bare fordi det er en dokumentasjon på at Gud kan designe et menneske for en slik rolle. (Se den norrøne beskrivelse av guden Tor ). Noen forskjell i forhold til andre med lyst hår, vet ikke jeg noe om. Mamma og pappa valgte å kalle meg Tor. Det var nå det de trodde. Men de var styrt til det, da som nå, – som alle andre på Jorda.
I 1947 hadde pappa revet gammelstua, og bygde nytt hus til familien sin. På den tiden hadde man vanligvis bare én hammer i huset, og i årene etterpå hadde han støtt bruk for den til etterarbeid. Men det hadde jeg også, for jeg husker godt at jeg hadde lagt min elsk på den hammeren, — ja så tidlig at jeg knapt klarte å bære den. Og pappa har fortalt meg nå, mens han styrer meg, at han stadig måtte leite etter den først.
Som de fleste unger, var jeg snill og ville ikke gjøre andre vondt. Den eneste gangen jeg gjorde noen vondt med hammeren, var ved et uhell. Storesøster, 7 år eldre enn meg, lekte med meg. Hun lå på rygg på marka med meg sittende skrevs over brystet hennes. Jeg husker godt at jeg strevde med å få skikkelig tak på hammeren, da taket plutselig glapp, og den datt rett i pannen hennes, — midt mellom øyenbrynene traff den. Det ble gråt og jammer, og jeg var lei meg. Nå, høsten 2023, fortalte hun meg for første gang at hun fikk en stor kul der hammeren traff.
Da jeg var ferdig med hammer-perioden og ble 4-5 år, hendte det av og til at naboer som gikk forbi og var i godt humør, kunne si; «Nei, e det han Tor med bokkan». Så, ut i barneskolen ble jeg etter hvert kjent med at det var den norrøne lyn og torden-guden. Men som alle andre med det navnet, hadde jeg selvfølgelig aldri senere i livet noen som helst slags forestilling om noe mer.
Når jeg ser tilbake på livet jeg har levd, ser jeg en tråd av styring med livet mitt.
I barneskolen var jeg veldig interessert tegning, og fascinert av elektrisitet og magnetisme. Så jeg hadde lyst å utdanne meg i den siste retningen. Det ble:
— 1. år mekanisk
— 3. år elektronikk for reparatører av skipselektronikk; radiosendere/mottakere, radar, sonar og TV.
Kona mi og jeg giftet oss i 1971, og fikk vår første sønn, Terje, i 1972. Jeg hadde jobbet to år i yrket, da jeg ville finne meg et annet levebrød, – ute og med kroppsarbeid, det jeg trivdes best med. Akkurat da var Senterpartiet, jordbrukspartiet, kommet til regjeringsmakt. Med Per Borten som statsminister fikk prisene på både ku og geitmelk et hopp som gjorde at det lønte seg langt bedre med geiter, enn med sau. Da ble løsningen at jeg overtok småbruket vårt etter at pappa gikk bort i 1970. Og levebrødet ble et lite geitbruk, fiske, jakt og TV-reparasjon for folk i bygda.
I 1978 fikk jeg for første gang høre uttrykket «Love and Compassion», “Kjærlighet og Medfølelse” Kjærlighet og Medfølelse” av to utenlandske ungdommer som kom og hjalp oss med gårdsarbeid. De hadde det som en ledetråd i livet, og for meg var det en god og nødvendig egenskap i livet. Det ble en introduksjon til det som skulle hende ett år senere.
(Da jeg skrev teksten som følger, hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle bli Gud sin kandidat i et spill, en Duell mellom Gud og «Satan» om hvem som skulle få kalle seg Gud for menneskene på Jorda. Derfor har jeg satt i parantes det jeg først på høsten 2023 fikk vite om; Spillet og Duellen med Satan)
I 1979, 33 år gammel, leste jeg om en kvinne her i landet som hadde fått en åndelig opplevelse av kjærlighet. Jeg mente at hvis det fantes en Gud, måtte det være mulig å oppnå kontakt uten noen mellommann fra religiøse samfunn. Jeg ville også teste det bibelske utsagnet: «Be, så skal du få, osv». For å styre unna alt som hadde med religion å gjøre, ville jeg henvende meg direkte til Gud. Og her får du det ordrett hva jeg sa med munnen — for jeg ville at jeg i alle fall skulle høre det selv: «Kjære Gud», men så kom tanken (fra «Satan»): «og Jesus, om nødvendig» — dermed sa jeg det også — «jeg vil gjerne oppleve guddommelig kjærlighet, som denne kvinnen jeg leste om.» Jeg var usikker på hva som var nødvendig, derfor føyde jeg til neste tanke jeg fikk (fra «Satan»): “Jeg skal bli kristen, hvis jeg får kjærligheten først”. For jeg hadde hørt fortalt at det ga en ekstraordinær god følelse ved det. Alt dette tok jeg med, for jeg visste at dette ville jeg gjøre bare en gang, og aldri mer. Skulle jeg gjort dette idag, ville jeg ikke tatt med noe som helst fra religion, men kort og godt bare sagt at jeg ønsket meg opplevelsen av Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse.
Skulle det være positivt svar å få, ventet jeg å få det med en gang, men det kom ikke. Etterpå hadde jeg ingen forventning om noe som helst, og ville bare legge det bak meg. Men nå fikk jeg litt angst som varte dagen ut og til neste. Og det var nytt for meg. Ut på ettermiddagen gikk jeg inn i fjøsen for å se til kaninene som ungene våre hadde. Jeg hadde litt vondt av dem fordi jeg ennå ikke hadde fått ordnet en plass til dem ute i sommersola. I det jeg rettet blikket mot dem, skjedde det plutselig:
Opplevelsen av Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse
Hjertet, hele brystet, kroppen ble fylt av en Kjærlighet, Medfølelse og en Glede, så god og vakker at det er ubeskrivelig. Hele opplevelsen var badet i et «innvendig» syn av et blekt gyllent lys. Det varte ca 15-20 sekunder før det sakte forsvant, mens jeg prøvde å holde det fast for å få det å vare lenger.
Kjærligheten og medfølelsen føltes helt klart å komme fra meg selv, og var rettet mot kaninene. Hvordan det var mulig, ble lenge en gåte for meg. Medfølelsen hadde jeg hverken tenkt på eller bedt om. Den føltes å ha sentrum i hjertet. Jeg var så glad for at det virkelig gikk an å få oppleve dette, for egentlig hadde jeg fra begynnelsen så godt som ingen forventning om noe i det hele tatt. Jeg ville bare få slått fast om det gikk an, eller ikke. Når du får denne opplevelsen, vet du at Gud eksisterer, og at Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse er ubetinget.
Den feier vekk alle forestillinger om både fortapelse og onde ånder, om man skulle ha det. Der finnes ingen plass for slikt i denne kjærligheten. Den ga meg også en ubegrenset tillit til det som måtte skje senere. Jeg skjønte også at det meste er mulig. Heretter ble løftet om å bli kristen, både unødvendig og en umulighet. Men fordi jeg hadde lovt det, fortalte jeg ingen om opplevelsen. Det kunne kanskje bli tatt til inntekt for religionen.
Selv om jeg ikke trodde på fortapelsen i årene før, hadde jeg bare en uro fordi jeg ikke visste noe. Etterpå forsvant uroen for livet etter døden, selv om jeg ikke visste hvor det skulle bli, eller hva man skulle bedrive tiden med. Jeg hadde aldri frykt for Gud, fikk aldri krav om tilbedelse takk og bønn. Jeg var fritatt for alt slikt, slik det også er når du har en god menneskelig far. Det var ikke til å unngå i årene etterpå at jeg av og til lurte på om det var denne opplevelsen Jesus, i likhet med andre i Østen, hadde fått. Jeg kunne faktisk ikke tenke meg noe som var høyere enn dette. (Slik tenkte jeg den gang. Men da jeg fikk kommunisert fra styreånden min i 2023 at jeg hadde vært kandidat i en Duell som hadde skjedd ved hvert 2000-årsskifte, skjønte jeg også at ingen andre enn kandidatene før meg hadde fått den i de 6000 år som var gått etter oppløsningen av Paradiset i Mesopotamia
I 2012 begynte jeg å fortelle om opplevelsen jeg hadde i 1979. Da startet det jeg først kalte PROGRAMMET, men som er Duellen mellom Gud og “Satan” om menneskene på Jorda. ..fortsettes