MELDING FRA GUD

GOD NYHET

Torsdag 14. mai. 2020, kl. 05.00.
«MELDING FRA GUD.
DERE ER STYRT AV DERES FORELDRE,
SLEKT ELLER VENNER, SOM ER GÅTT BORT.
ALLE ER STYRT AV MEG»

Søndag 17. mai, 2020, kl. 05.00:
«HERETTER SKAL DERE VITE
AT DERE ER SKYLDFRI I DET DERE GJØR.»

Jeg hadde akkurat våknet da denne utrolige overraskende meldingen kom. Med en vennlig, mild og rolig stemme uten lyd, kom meldingen som tanke, like sterk og med karakter, som med lyd. Hvert ord fylte hodet mitt.

Guds Kommunikasjon med oss mennesker 
Når Gud en sjelden gang har en viktig melding å gi oss, gir han først en enkelt mann Opplevelsen av Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse. Når tiden er inne, gir han mannen undervisning om det han vil si oss, kommunisert gjennom mannens egen far, som har gått bort. Så får han Melding fra Gud med hans egen stemme. Meldingen bekrefter det som mannen har skrevet og forteller.

Meldingen fra Gud er en merkestein i utviklingen av menneskeheten, og som er obligatorisk for alle befolkede planeter I universet. Den forteller oss klart sannheten om livet etter at vi har gått bort: Vi skal være på Jorda som styreånd, med videre åndelig og teknisk utvikling, og i fred med alle mennesker på planeten. Det finnes ingen himmel. Det finnes ikke noe helvete. Det betyr at alle religioner må snarest legges ned.

Vi er forpliktet til å bringe videre Melding fra Gud til alle mennesker. Hvis vi ikke tar Melding fra Gud på alvor, nekter å spre kunnskapen vi får og slutter å kjempe, setter vi oss selv i fare for flere og verre prøvelser og lidelser.

Årsaken til at jeg fikk meldingen, er at jeg fikk opplevelsen Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse, The Experience of Divine Love and Compassion sommeren 1979.

Guds straffelov
Som mennesker blir vi styrt til det vi ville gjort, dersom vi var satt fri. For Gud er vi skyIdfri, men i forholdet oss mennesker imellom, blir det holdt regnskap for hva vi gjør mot hverandre, (karma) selv om vi blir styrt til det. Hvis du krenker og ydmyker andre, men ber om unnskyldning direkte til den/de det gjelder, blir det slettet.
Hvis du ikke gjør det, vil du en gang bli styrt til å få betalt tilbake med samme mynt. Det beste er å be om unnskyldning snarest mulig etter feilgrepet.

Drap
 Hvis du planlegger å drepe et menneske, og gjør det, da nytter det ikke å be om unnskyldning. Og du vil selv bli drept i ditt neste liv som gjenfødt menneske. For hvert menneske som har blitt drept, har to ånder mistet kroppen å leve i. Unntaket for denne straffen, er selvforsvar. De to første setningene nektet jeg først å skrive, og trodde det var greit. Etter en dag eller to, fikk jeg det kommunisert på ny. Da jeg igjen nektet, ga pappa meg en angst så fæl at jeg hadde ikke noe valg mer.

Det første, om “karma”, var for såvidt kjent for meg fra før. Men det andre – om drap, var helt ukjent og så dramatisk for meg at jeg, for sikkerhets skyld, nektet å publisere det i fall det var misforstått. Da jeg nektet neste gang og fikk denne angsten, skjønte jeg at det var riktig oppfattet og at jeg var pliktig å skrive det for å gjøre det kjent for alle. Det ånden til pappa kommuniserer til meg, kommer til han fra Gud, som styrer oss alle.

Vi har bare denne vakre planeten, Jorda, som svever i rommet, og her skal vi være. Men våre ledere virker blinde for den fare de utsetter oss alle for ved å kjempe om makt til å dominere andre land. Vi styres, men vet ikke hvor langt vi får gå. Det skulle være nok å vite at USA ble tillatt å slippe atombomber på japanerne. De er ikke unntatt fra den guddommelige loven å få tilbake i samme mynt som de selv ga.Ingen som misbruker makt i stort eller smått er unntatt fra det. Disse setningene i “fet skrift” nektet jeg først å publisere, så jeg slettet dem. Pappa lot det passere, og jeg trodde alt var i orden. Et par dager senere var jeg tilbake på teksten og fikk den formidlet en gang til – og nok en gang, nektet jeg. Det som da skjedde var: Hjertet mitt stoppet helt — over tiden for to slag. Følelsen var fryktelig og alarmerende — og jeg var snar å få det skrevet på nytt.

Livet på Jorda er et reality-teater der Gud er produsent, regissør og sufflør. Vi er alle ånd. For at vi skal ha en menneskekropp å leve i etter at vi har gått bort, får vi styre et annet menneske. Som menneske veksler vi mellom å være aktør i spillet, uvitende om at vi er styrt kropp/ånd i vår livstid, og etter at vi har gått bort — som styreånd for andre mennesker i tre generasjoner.

Min styreånd, pappa Magnus

Det var ånden til min kjære pappa som kommuniserte denne gledelige meldingen til meg, og som jeg skal bringe videre. Han gikk bort i 1970, overtok kroppen min etter en annen i slekta, og har siden da styrt mitt liv. Ikke fra utsiden, fjernt eller nær, men fra innsiden, sammen med meg i min kropp. Så tett at jeg har trodd at jeg styrte meg selv. Han sørger for at jeg er den jeg er bestemt til å være i dette liv. Kommunikasjonen er stillferdig, behagelig og med morsomheter i passelige mengder.

Når et barn blir født, mottar det en ånd som har vært styreånden til andre mennesker i tre generasjoner, og som skal gjenfødes. I sin nye barnekropp har ikke menneskeånden tilgang til hukommelsen fra sine tidligere liv, eller direkte tilgang til sin egen hukommelse. Samtidig får dette lille barnet en styreånd som er en nær slektning eller venn av samme kjønn som barnet. Styreånden styrer alt, inkludert tilgang til hukommelsen. Begge er styrt av Gud og dermed skyldfri.

01.08. 2022. Når jeg spør styreånden min hvordan er det mulig for Gud å styre oss alle samtidig, minner han meg om dette sitatet av den tyske atomfysikeren, Max Planck:
“Som en mann som har viet hele sitt liv til den mest klare vitenskapen, til studiet av materie, kan jeg fortelle deg som et resultat av min forskning om atomene så mye: Det er ingen materie som sådan! All materie oppstår og eksisterer bare i kraft av en kraft som bringer partiklene til et atom til vibrasjon og holder dette minste solsystemet til atomet sammen. . . . Vi må anta bak denne kraften eksistensen av et bevisst og intelligent sinn. Dette sinnet er matrisen til all materie.”

― Max Planck, The New Science

Divine Love and Compassion
Opplevelsen Divine Love and Compassion er vel kjent i Østen fra både før og etter Jesu tid. Den er et stort mål for munker i klostre og for eneboere i avsidesliggende fjellgrotter. De søker den gjennom meditasjon og askese. Alt dette var helt ukjent for meg på syttitallet. Jeg hadde bare hørt uttrykket «Love and Compassion» nevnt av to utenlandske ungdommer som jobbet sammen med oss her i 1978. De hadde Love and Compassion som en guide i livet, og for meg var det to gode og nødvendige følelser vi alle kan kjenne

Oppskriften for fredelig sameksistens for mennesker er den samme for alle religioner: Tillit, respekt, kjærlighet, medfølelse og omtanke for hverandre. Det samme gjelder også for de aller fleste uten noen religion – som meg selv. Da kan alle religionene legges død, og vi betrakte oss som en global familie uten religiøse skillelinjer, og sammen finne løsninger for fred over hele verden.

Global Guddommelig styring.
Gjennom mange liv har vi vært styrt til å gjøre det vi ville ha gjort, om vi var satt fri. Til å være både gode og onde, sekulære, religiøse, begge maktmisbrukere i umettelig jakt etter rikdom og kontroll over mennesker. Alt likt fordelt for alle, slik at ingen skal være over de andre.

Under Ubetinget Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse, får ingen lide under krav om underkastelse og forpliktelse om å tilbe og takke, forbudt mat, påbudt bekledning. Eller selvfornektelse av ditt naturlige behov for seksuell nytelse og glede…alt for å behage religionens strenge og uendelig straffende Gud. Han eksisterer ikke, for han var en forestilling skapt av frykten for fortapelsen. Og fortapelsen var en usannhet som kunne forkastes, og eksisterer heller ikke. Alt dette som bare fjerner trygghet, trivsel og den naturlige rett til frihet og lykke, kan nå forkastes.

Hvis vi ønsker fred og et godt liv på Jorda for oss alle; både som mennesker og som styreånd etter døden, må vi gjennomføre fred over hele kloden – nå, mens vi fremdeles lever. Vi kan gjøre Jorda til et sted vi alle kan se fram til å returnere til etter at vi har gått bort.

Det er like viktig for ånden til min far som styrer meg, og naturligvis for alle våre kjære som er gått bort, både nylig og for generasjoner siden, og som lever nå inne i våre kropper, styrer oss og vil ha fred. Nå har de fått anledning, gjennom et styrt menneske, å fortelle oss at de lever sammen med oss, og vil at vi skal bli vant med tanken på at vi er styrt. Derfor er det avgjørende viktig at alle gjør sitt beste for å spre adressen til nettsiden min med Melding fra Gud til hele verden og på alle språk.

Vi står nå på randen av 3. Verdenskrig
Vi er roboter og må nå stoppe kjempingen, legge ned religionene og samarbeide om fred! Hvis beretningen min hadde blitt tatt alvorlig, kunne vi ideelt sett ha fått fred da jeg publiserte “Melding fra Gud”. Men i løpet av de to årene som har gått siden den gang, har store deler av Ukraina blitt lagt i grus, tusener av mennesker har blitt drept, og milliontall av mennesker har vært nødt til å flykte fra landet sitt. I tillegg kommer resultatet av alle de andre konfliktene rundt om i verden.

Hvor langt vi får gå før vi tar til vett, får jeg ikke vite, bare at vi til slutt vil bli tvunget. Hvis noen har oppfattet meg slik at det er jeg som skal tvinge noen, har de misforstått totalt. Det er

styreånden som hver en av oss har sammen med oss i kroppen, er den som kan få lov til å tvinge oss. Metoden kan variere mellom humoristisk og mer alvorlig, som angst. Og av det siste er det det som Tomas-evangeliet forteller kan ødelegge deg, som er det aller verste.

Gospel of Thomas
“If you bring forth what is within you, what you bring forth will save you. If you do not bring forth what is within you, what you do not bring forth will destroy you.”

“Hvis du bringer videre det som er inne i deg, vil det som er inne i deg redde deg. Hvis du ikke bringer videre det som er inne i deg, vil det du ikke bringer videre ødelegge deg.”

Det betyr at det er kunnskapen om styreånden som du har sammen med deg i kroppen, som du nå får vite om og skal fortelle til andre mennesker. For hvis du nekter, fratar du både styreånden din og deg selv den freden og den spennende tekniske utviklingen som Gud skal innføre når vi har lagt ned våpnene vi bruker mot hverandre, og styreånden vil kunne ødelegge deg.

Angsten som kan ødelegge deg (Tomasevangeliet)
Egentlig ubeskrivelig forferdelig.
Dette skrev jeg den 4. mai 2022 etter at det var over: …Derfor formidler jeg nå en advarsel med Thomas-evangeliet, for idag tidlig ga pappa meg en demonstrasjon av angsten som kan ødelegge mennesket. Den er helt forferdelig – langt, langt verre enn den jeg før hadde fått demonstrert. Jeg ble redd, helt fortvilt, ansiktsmusklene og hele kroppen begynte å skjelve som om den var på vei til oppløsning. Den varte i tre timer – og jeg håper at jeg aldri får den mer. Jeg ønsker ikke at andre skal få den heller.

Humoristiske metoder for å gjøre deg oppmerksom på at ånden er inne i deg:
Kiling rundt nese, munnviker (smil). Forsvinner når du stryker hånden over området.

Han/hun kan klype deg i stortåa så du hopper bortetter golvet, mens du roper og ler. Det er ikke smerte, men kiler så innmari helt opp til midt på leggen.

Serienys synkront med høy tanke om deg selv. To økende, og et voldsomt tredje.

Tvang for å få deg bort fra dårlig livsførsel:
Plutselig kløe i halsen som starter en voldsom hoste som får spytt, tårer og snørr å renne til du er tom for luft og bare gisper.

Eller at kjeven, synkront med en bestemt tanke, på en side plutselig hopper halvveis ut av ledd slik at det smeller når du tygger sammen. Eller at den blir stående fast ute av ledd slik at du må bruke slik kraft for å få kjevene sammen, at muskelen forstrekkes og blir så smertefull at du knapt får inn maten på et par uker.

Smertefull senestrekk / muskelkrampe som ånden kan gi deg i et bein for å få deg ut av senga om modningen, hvis du drøyer for lenge. Det kan bli både komisk, og ergerlig også, når du må sprette opp fra den varme senga, og står der i rett-stilling mens du prøver å få ut krampen.

AngstEkstremt deprimerende og ondskapsfull følelse som legger seg over magen. Den tapper deg for alt glede og gode følelser. Ikke til å utholde i over lang tid. (se kronologisk beretning, “Programmet”)

Ingen av de som behandler andre slik de selv vil bli behandlet, trenger å frykte ordningen, men heller ønske den hjertelig velkommen. For styreånden kan lære oss alle folkeskikk, hvis vi ikke har det fra før.

Kronologisk beretning
Barndom Jeg hadde min barndom på Ytre Grytøy på 50-tallet. Et naturparadis for unger å vokse opp i, der de fleste livnærte seg av fiske og småbruk. Vi hadde nesten fri tilgang til å leke overalt; i fjell og fjære, på kaiene og havet, der det passet oss. Omtrent uten tilsyn var vi også. Men det var mye folk i bygda og hjelp å få, hvis det trengtes. Vi kom heim når vi var skrubbsultne, det var normalen. Og vi lærte å passe på oss selv.

Det eneste som skapte uhygge for meg i dette paradiset, var når jeg en sjelden gang var innom kristne møter og forsamlinger, der det var stillhet, gudsfrykt og forkynnelse om livet og livet etter døden. For meg ga det ikke et eneste spor av glede. Derfor holdt jeg meg stort sett unna, og fikk en lykkelig barndom. Her må jeg få si at jeg har respekt for religiøse mennesker også. Det er selvfølgelig ingenting galt med dem. De fleste greie og godgjørende, her som ellers. Problemet var det paradoksale religiøse tros-konseptet; guddommelig kjærlighet og fortapelsen. Heldigvis var ingen i min familie kristne, men i følge forkynningen var de dømt til fortapelse hvis de ikke omvendte seg. Når Dommedag kom, da var toget gått og alt håp ute. Hvis jeg ennå var barn, ville jeg, på grunn av Jesus, uten videre komme til himmelen, mens resten av familien ville havne i helvete.

Som 13-14 åring prøvde jeg å forestille meg scenariet ved kanten av det flammende helvete. Jesus skulle hente meg og måtte slite meg løs fra de andre. Så kom djevelen over kanten av helvete og kastet mine kjæreste uti for å brenne til evig tid. Hvordan skulle jeg kunne trives i himmelen, med slikt å tenke på. Det ville bli mitt helvete til evig tid. Eneste løsningen jeg kunne tenke meg, var at Gud ikke lot meg huske det. Men det igjen, syntes jeg var fæle greier. Jeg kunne ikke skjønne at Gud skulle være så sint og streng. Hvorfor måtte han få Jesus drept før han kunne tåle synet av, og være sammen med sine skapninger? «Himmelen» ble bare en nødløsning hvor jeg aldri ville trives. Etter denne forestillingen fant jeg det umulig å feste lit til religion, og lot ikke dette formørke den glade ungdomstiden.

Likevel, som ungdom var jeg av den oppfatning at det måtte finnes en gud, en skaper bak alt det fantastiske livet og hele universet. Men å gjøre meg noen billedlig oppfatning av gud, har jeg aldri kunnet. Jeg mente at guddommelig kjærlighet måtte være ubetinget. Den holdningen Jesus hadde til andre mennesker, til de utstøtte, fattige og syke, hans oppskrift på fredelig sameksistens; kjærlighet, respekt, tillit og omsorg for hverandre, ga resonans hos meg. Dessuten talte han mot misbruk av makt. Men man trenger selvfølgelig ikke å være religiøs for å ha slike holdninger. Jeg trodde egentlig aldri at han også hadde forkynt fortapelse.

«Forskning» på egen kropp
Jeg har aldri villet tro blindt, men heller ved egen erfaring prøvd å finne ut hva som er sant, og til stole på. Gjennom den medisinske vitenskapens historie, har studenter gjort adskillig verre forsøk på seg selv enn det jeg gjorde tidlig på 70-tallet. Jeg hadde hørt at en ukes faste ville, den sjuende dagen, gi en ekstraordinær god følelse, men hadde lyst å teste påstanden. Senhøst, og med kroppsarbeid, ga ikke de mest idéelle forhold for eksperimentet. Etter to døgn var den halvtette nesen min, som hadde plaget meg i mesteparten av livet, blitt helt åpen. Men etter tre døgn, var hvilepulsen gått ned til 45, og da ble jeg usikker på om det var trygt å fortsette, så jeg avbrøt eksperimentet, selv om jeg følte jeg meg OK. Vann/væske tar brodden av sultfølelsen. Så var det jo også interessant å få vite hvordan det føles å gå uten mat såpass lenge. Denne holdningen var det, tilsynelatende, sier jeg idag, som førte til mitt halsløse åndelige eksperiment.

Guddommelig Kjærlighet.
I 1979, 33 år gammel, leste jeg om en kvinne her i landet som hadde fått oppleve guddommelig kjærlighet, bestemte jeg meg for å prøve å få det samme. Jeg mente at hvis det fantes en gud, måtte det være mulig å oppnå kontakt uten noen mellommann fra religiøse samfunn. Jeg ville også teste det bibelske utsagnet: «Be, så skal du få, …». For å styre unna det som hadde med religion å gjøre, ville jeg henvende meg direkte til Gud. Og her får du det ordrett hva jeg sa med munnen — for jeg ville at jeg i alle fall skulle høre det selv: «Kjære Gud», men så kom tanken, «og Jesus, om nødvendig» — dermed sa jeg det også — «jeg vil gjerne oppleve guddommelig kjærlighet, som denne kvinnen jeg leste om.» Jeg var usikker på hva som var nødvendig, derfor føyde jeg til neste tanke jeg fikk; at jeg skulle bli kristen, hvis jeg fikk kjærligheten først, for jeg hadde hørt at det ga en ekstraordinær følelse ved det. Alt dette tok jeg med, for jeg visste at dette ville jeg gjøre bare en gang, og aldri mer. Skulle jeg gjort dette idag, ville jeg ikke tatt med noe som helst fra religion, men kort og godt bare sagt at jeg ønsket meg opplevelsen av Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse.

Skulle det være positivt svar å få, ventet jeg å få det med en gang, men det kom ikke. Etterpå hadde jeg ingen forventning om noe som helst, og ville bare legge det bak meg. Men nå fikk jeg litt angst som varte dagen ut og til neste. Og det var nytt for meg. Ut på ettermiddagen gikk jeg inn i fjøsen for å se til kaninene som ungene våre hadde. Jeg hadde litt vondt av dem fordi jeg ennå ikke hadde fått ordnet en plass til dem ute i sommersola. I det jeg rettet blikket mot dem, skjedde det plutselig:

Divine Love and Compassion
Hjertet, hele brystet, kroppen ble fylt av en kjærlighet, medfølelse og en glede, så god at det er ubeskrivelig. Sammen med dette hadde jeg et «innvendig» syn av et blekt gyllent lys.
Det varte ca 15 sekunder før det sakte forsvant og jeg prøvde å holde det fast for å få det å vare lenger.

Kjærligheten og medfølelsen føltes helt klart å komme fra meg selv, og var rettet mot kaninene. Medfølelsen hadde jeg hverken tenkt på eller bedt om. Den føltes å ha sentrum i hjertet. Jeg var så glad for at det virkelig gikk an å få oppleve dette, for egentlig hadde jeg fra begynnelsen så godt som ingen forventning om noe i det hele tatt. Jeg ville bare få slått fast om det gikk an, eller ikke. Når du får denne opplevelsen, vet du at Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse er ubetinget.

Den feier vekk alle forestillinger om både fortapelse og onde ånder, om man skulle ha det. Der finnes ingen plass for slikt i denne kjærligheten. Den ga meg også en ubegrenset tillit til det som måtte skje senere. Jeg skjønte også at det meste er mulig. Heretter ble løftet om å bli kristen, både unødvendig og en umulighet. Men fordi jeg hadde lovt det, fortalte jeg ingen om opplevelsen. Det kunne kanskje bli tatt til inntekt for religionen.

Selv om jeg ikke trodde på fortapelsen i årene før, hadde jeg bare en uro fordi jeg ikke visste noe. Etterpå forsvant uroen for livet etter døden, selv om jeg ikke visste hvor det skulle bli, eller hva man skulle bedrive tiden med. Det var ikke til å unngå at jeg av og til lurte på om det var DL&C Jesus, i likhet med andre i Østen, hadde fått. Jeg kunne faktisk ikke tenke meg noe som var høyere enn dette.

Spontan helbredelse
Senere opplevde jeg spontan helbredelse tre ganger, bare ved å be om det.

Skjult kommunikasjon
På åttitallet var jeg engang sammen med en gruppe på 20-30 personer, spredt på flere tilstøtende rom, da jeg hørte, midt inne i hodet, en av dem rope navnet mitt. Karakteren i stemmen sa meg straks hvem det var. Stemmen var svakere enn man hører med ørene, hadde smalere frekvensband, men var veldig tydelig. Forbløffet rakk jeg å tenke at nå vil personen rope på meg, og ganske riktig; nå kom det: «Tor», pluss et spørsmål, og nå hørte jeg med ørene. Jeg tolket det som at jeg, på en eller annen måte, hørte personens intensjon om å rope navnet mitt. Idag vet jeg at det var ledeåndenes samband jeg, for et lite øyeblikk, var koblet inn på.

Terje
15. juni 2007 mistet vi vår kjære eldste sønn, Terje, ved drukning. Da falt bunnen ut av tilværelsen for oss foreldre, og for han som mistet sin storebror og båtbygger-kompanjong. Terje var nettopp kommet hjem fra sin tredje vinter på værvarslings-stasjoner på Ishavet. Han var en kar som likte fysisk aktivitet fra han var baby. På stellebordet gikk føttene hans som trommestikker, og da han endelig var ferdig der, var sømmene revnet. Som ni-åring tømte han sparebøssa med 300 kroner og ga til bøssebærerne til en TV-aksjon. Som voksen hadde han et fadderbarn i Østen, som han også besøkte en gang. Av friluftsaktiviteter drev han med paragliding, fjellklatring og dykking. På siviltjeneste tok han brannmanns-utdannelse med røykdykking. Tre av årene på Ingeniørhøyskolen i Grimstad bodde han i en 25 fots seilbåt som han hadde kjøpt. Og nå var det slutt. Tilbake var bare minnene om alle hans treffene og humoristiske kommentarer og spillopper gjennom hele sitt liv. I årene som fulgte, ble de til hjelp mot tomheten og sorgen.

Sølvstrengen/The Silver Cord brutt
I årene etterpå ble jeg plaget med muskelverk, skuldre og isjias. Etter en vellykket behandling hos kiropraktor og vel hjemme igjen, da jeg fikk en innskytelse om å tøye på ryggen. Jeg lot hodet sige forover til det stoppet. Da oppsto en strengfølelse fra korsryggen og ca 20 cm opp ryggraden. Og en fra korsryggen, ut til venstre hofte og halvveis ned låret. Med åpne øyne presset jeg hodet enda lengre ned. Da ble synet blokkert, og jeg så inn i et mørke hvor to, tilsynelatende flate, sølvskinnende band, med hver sin flisete ende, sto dørge stille og dannet en liggende L. Rett vinkel. Det lengste bandet horisontalt øverst, og med den flisete enden til høyre. Det korte sto loddrett med den flisete enden opp, men uten å være i berøring med det lengste bandet. Ut mot endene av flisene på begge, gikk de fra sølvskinnende, gradvis over til gull-glødende — som med utstråling. Jeg kunne la blikket vandre fra ene siden til den andre og studere bildet — et vakkert syn i HD. Det så ut som en perfekt stilisert illustrasjon av et brudd ! Slik jeg så dem, virket det som de var 30-40 cm foran øynene, og bredden på båndene 5-6 cm. Da jeg løftet hodet, forsvant bildet, og jeg så normalt. Jeg var aldeles forbløffet og tenkte først at det kunne være en fysiologisk varslingsfunksjon om at dette var farlig. Men så ble jeg nyskjerrig på om det kunne repeteres, og i så fall, kanskje kunne vekke vitenskapelig interesse. Dermed gjorde jeg det om igjen, med samme resultat.

2009. Jeg visste at jeg engang ville komme til å fortelle om den ubeskrivelige opplevelsen som var så lett å få, for jeg trodde det snart kunne spre seg, og kanskje føre til fred i verden. I 2012 begynte jeg å fortelle. Da startet det en forandring i psyken min som jeg ikke skjønte noe av, men som jeg snart forsto hadde direkte forbindelse med 1979. Hva det skulle være,, ante jeg ikke. Men etter hvert skjønte jeg at det var det samme som det kirken forteller om da Jesus ble fristet av Satan i ørkenen.

Programmet (under redigering)
Programmet, som jeg kaller det, er et vanskelig tema å gå detaljer på. Det kan høres skummelt ut for den som ikke har opplevd dette, men på grunn av DL&C var jeg ikke redd. Jeg hadde ingen anelse om at hele programmet var en forestilling, satt i verk av ånden til pappa, og som allerede da styrte meg. Han hadde en annen ånd til medhjelper.

Jeg fikk tre runder med angst, gradvis avtakende, og opplevelser som gir utenforstående personer inntrykk av at onde makter prøver seg. Jeg skjønte at det kunne virke slik, men trodde aldri at det var tilfelle. Jeg fikk også tankekommunikasjon med Terje, og pappa. Klikk på høyre og venstre side i nesebein for: JA/NEI. Stikk i tær for: stopp — ikke slik.

Tvunget til å oppfylle løftet
Jeg var ikke religiøs, og ville heller ikke være det. Men med spottende drømmer og merkelige hendelser synkront med spesielle tanker, ble jeg til slutt tvunget til å holde løftet om å bli kristen, den verste ydmykelsen i mitt liv. Her er noe av det jeg har skrevet om hendelsen:

…Da presten hadde sagt siste ord i den lille seremonien som fulgte, gikk det et kuldegrøss gjennom meg så kroppen ristet inne i dunjakken, og med åpne øyne så jeg inn i et mørke med noe som lignet en isbre i hvitt og gråtoner, og som mer enn ord sa meg: Avvist, her skal du ikke være. Jeg takket presten for det han hadde gjort for meg, og dro heim. Jeg var lettet, for nå var det unnagjort. Fordi jeg hadde lovt å bli kristen, måtte jeg gjøre det — for så å bli avvist, så dette løftet ikke skulle plage meg. For, hvis du har fått DL&C, blir du nødt til å kvitte deg med religion/fortapelse basert på betinget kjærlighet. Men at jeg senere fikk vite hvor det var blitt av pappa, var vel verd både ydmykelsen og det jeg ellers måtte gjennomgå. Men det var ikke alt…

“Fortapelsen”: u-sannhet
Neste morgen sto jeg opp i normalt godt humør, da et forferdelige følelser plutselig oppsto i meg: en tristhet, forlatt og hjelpeløshet, så ekstrem at den ikke kan settes ord på. Igjen, med åpne øyne, så jeg denne gangen ned i en sjakt i svart og gråtoner — en skikkelse, knelende, mot meg, med hodet vendt ned. Det kan tolkes som fortapt til evig tid i et dødsrike.

Følelsene lå over hele buken, nesten som et finmasket «grått» nettverk. Den var så forferdelig at jeg tenkte med gru på hvor lenge den skulle vare, for den var helt uutholdelig. Etter om så bare en dag, ville jeg bli nødt til å ta mitt eget liv. Og hvordan gjør en ånd det etter døden med evig tid foran seg, hvis det var slik det skulle forstås? Jeg visste med en gang at en slik straff umulig kunne komme fra den Gud jeg hadde fått oppleve Guddommelig Kjærlighet og Medfølelse fra. Uten den opplevelsen ville jeg blitt vettskremt, men den gjorde at jeg kunne jeg kjenne på følelsen uten redsel. Mens dette pågikk, ordnet jeg meg frokost, og etter en stund var den forsvunnet uten at jeg hadde merket det og uten at den etterlot seg noen bekymring.

Min oppfatning av opplevelsen da, var at jeg her fikk vist hva den religiøse må tro om Gud. Sånn sett ble det en bekreftelse på det jeg for lenge siden hadde forestilt meg; at Fortapelsen var en løgn. Men som på en eller annen måte var blitt grunnlaget for alle religionene. Men nå skjønte jeg også at det jeg hadde opplevd, var selve opprinnelsen til religionene.

Nå, før jeg snakker om religiøse mennesker, vil jeg understreke at jeg har all mulig respekt for religiøse mennesker og den vennligheten og medfølelsen de viser for andre mennesker. Men ikke for det de tror om Gud, angående hans straff.

Blasfemi
Jeg skjønte umiddelbart at denne opplevelsen er selve opphavet til religionene. Den viste meg hva de religiøse blir ledet til å tro om Gud: Hjerteløs, uten medfølelse og med bare avsky for de tapte – i en skala som strekker seg inn i evigheten. Denne troen fremstiller Gud som lik Satan, eller langt verre fordi Gud er allmektig og kunne ha forhindret en så endeløs forferdelig skjebne. Hvorfor får prestene lov til å indoktrinere barna, disse mest tillitsfulle menneskene, med denne usannheten at Gud, vår far i himmelen, som de kaller ham, kan straffe noen av sine skapninger med evig pine. Hvilken blasfemi kan bli større?

Heldigvis for oss alle eksisterer ikke Satan. Men for noen religiøse mennesker kan troen på en slik gud legitimere enhver form for bestialsk handling. For de vil aldri kunne overgå sin gud i grusomhet.
Derfor er religioner skadelige og forkastelige. Kjærligheten og medfølelse har bedre kår uten dem.

Et mønster: Sannheten mot usannheten
Fortapelsen var bare et trist syn/visjon, og et sett med forferdelige følelser som jeg hadde på kjøkkenet. Det kan tolkes som dødsriket og fortapelsen, om du vil, som i religiøs forkynnelse. Jeg forkastet den uten videre. Rett og slett fordi det er helt uforenlig med ubetinget guddommelig kjærlighet og medfølelse. Men i religioner kombineres Sannhet og Usannhet og skaper det største, verste og mest skadelige paradoks som eksisterer.

Resultatet ser vi veldig tydelig både i nyhetene og i historisk dokumentasjon. Livslang usikkerhet, tristhet, angst og splittelse blant mennesker, — og i verste fall religionkrigens helvete. Der forsvinner både kjærlighet og medfølelse for de vantro og fortapte og må erstattes med forakt for dem, slik de synes å tro at deres Gud har.

Tanken, hensikten er at du skal våge å avvise opplevelsen som en usannhet. Fordi, når du har opplevd Divine Love and Compassion, vet du at den er ubetinget og sannhet. Da har du å holde deg til det. Når du så mottar fortapelsen, vet du at det er en umulighet, usannhet og du kan trygt avvise den.

På dette tidspunktet var jeg ikke klar over at dette dannet begynnelsen på et mønster: Sann kontra Forkastelig: det vil si; Dersom du får et utsagn fra Gud som du synes er helt urimelig, skal du tørre å forkaste det, selv om det er Gud det kommer fra. Gud har Ubetinget Kjærlighet til deg, og vil derfor ikke at du skal finne deg i urettferdig behandling hverken fra mennesker eller han selv.

Men noen år senere; april/mai 2020, skjedde det som gjorde det klart for meg at det var et mønster av Sant / Forkastelig jeg ville få å forholde meg til. Dette siste har ved en feil falt ut, men det skal bli rettet på.

Her fortsetter den kronologiske

3. runde — En annen ånd i kroppen min
Litt angst som snart gikk over. Nå merket jeg at jeg hadde en annen ånd i meg, men som gjennom tanke-kommunikasjonen virket god og beskyttende i forhold til de andre i familien:

Jeg fikk plutselig en negativ tanke om familien min, men som virket helt fremmed for meg. Og før jeg fikk tid til å vurdere den, stakk det en nervesting fra en fot og til et bestemt punkt i magen så hele kroppen rykket. Jeg ble irritert over å få prakket på meg en tanke som var helt fremmed for meg, – til og med «straffet» for den. Men nå skjønte jeg at ånden i hvertfall hadde omsorg for mine nærmeste, så da fikk det nå passere. Ja, jeg fikk jo også litt sympati for den. Han var ganske humoristisk også. Noen ganger, når jeg øvde på gitaren og spilte feil, tok den seg den frihet å klage med stikk i tær. Jeg ble litt irritert og ba den slutte, men skjønte etter hvert at det bare var erting.

Overstyrer viljen min
Jeg hadde vært kjent med tankekommunikasjonen i lang tid. Denne høsten 2016, var jeg klar over at jeg hadde en annen ånd i kroppen min som jeg kunne kommunisere med. Det var interessant og ikke skremmende, for etter DL&C, var jeg ikke engstelig for ånder. Men for meg var en ting klar; kroppen var min, og selv om ånden var ok, mente jeg det var på tide å be han forlate meg. Så jeg valgte å gjøre som mediene i TV-programmet, “Åndenes makt” – de ba ånden å “gå mot lyset”. Joda, det fungerte, men bare en halv time, så var han tilbake igjen og kommuniserte, som om ingenting hadde hendt. Så jeg slo meg bare til ro med det – kanskje den bare var en “hjemløs.”

Senere, når jeg hadde lagt meg om kvelden, skjedde det merkelige ting. Jeg lå på rygg i sengen, med armer og ben lett spredt. Det føltes også som noe ble gjort i kroppen min. (Som ånden senere bekreftet var riktig) En kveld, liggende som beskrevet, hadde ingenting skjedd ennå. Plutselig, i løpet av ett sekund, flyttet venstre arm segmed jevn fart, inn til hoften og ble liggende stille. Nå visste jeg at ånden kunne overstyre viljen min, og det likte jeg slett ikke. Jeg hadde ikke noen intensjon, ikke en eneste tanke om å bevege armen. Nå syntes jeg det hadde gått altfor langt, og tålmodigheten min var slutt. Jeg prøvde å mobiliserte all min motvilje mot den, strammet alle musklene mine og ba ham forlate meg. Men nei! Han fortsatte å kommunisere som før:) Da ga jeg opp. Han var nå i det minste både ufarlig og humoristisk. Interessant var det jo også.

Ånden ber om aksept
Etter noen måneder med kommunikasjon,reiste jeg sammen med en gruppe andre mennesker til Lanzarote. Kommunikasjonen med ånden ble utvidet og veldig interessant. De siste dagene før heimreise, kjente jeg av og til et lett grep om venstre handledd, omtrent som følelsen av plaststripen man får som billett til en utekonsert. Jeg følte meg ikke helt bekvem med det.

Dagen for heimreise var kommet. Jeg hadde dusjet, tatt på rene klær; bukse og en lys T-skjorte som hang løst utenpå buksen. Da jeg var klar til å gå ned til de andre som ventet på meg, fikk jeg grepet om venstre håndledd igjen, og spørsmålet: Aksepterer du meg? Et øyeblikk var jeg i tvil om hva jeg skulle svare, men tenkte at hvis dette var en følge av å ha fått Divine Love and Compassion, fikk jeg ha tillit til at det sikkert var greit. Så jeg svarte: «Ja.» Grepet forsvant, jeg gikk ned med sekk og en koffert og var ikke borti noen ting. Da de så meg, sa de:”Du blør på albuen (høyre), og du har blod på skjorta. Forundret så jeg etter. I samme øyeblikk jog en lett strengfølelse fra høyre handledd og ut til albueleddet — og ordet «Blodsbrødre» sto i hodet mitt. «Er det du, Terje?», spurte jeg. Da kom et klikk i høyre øre for «Ja.» Jeg ble kjempeglad, men i denne situasjonen kunne jeg ikke fortelle noe så utrolig.

Blodet hadde rent et lite stykke nedover underarmen, og på skjorta så som det ut som blodet var blåst på, som en dusj med små dråper i en diameter på 6-7 cm.

(Fordi vi hadde mistet Terje, og for å gi han all min oppmerksomhet, fikk jeg tro at det var han jeg hadde akseptert, og som hadde utført operasjonen. Men nøyaktig ett år etterpå fikk jeg vite at Pappa er styreånden min, og at det var han som ba om aksept. Og at det var ånden til en av onklene mine som sto for operasjonen. Han er pappa sin hjelper og bruker høyre handledd til å uttrykke både takk, og medfølelse når ting er vanskelige, mens pappa bruker venstre.)Hjelperen er fortrinnsvis en i slekta, men kan være hvem som helst.

Etter dette var kommunikasjonen flyttet fra nesebein til ørene.

Såret fikk jeg vasket og plastret i full fart. Siden det lå så langt bak på leddet, fikk jeg ikke sett på det i speil før jeg var hjemme. En liten hudlapp var forsvunnet, og hadde etterlatt seg et perfekt rundt sylindrisk hull, ca 5 mm i diameter, helt ned til bunns på det hvite senefestet. Som om det var brukt en hullstanser. Uten at jeg merket det, og uten smerte hverken da det skjedde eller etterpå. Ikke blod eller klar væske i såret.

Direkte skriving og redigering
Dette dokumentet er ikke gjennomarbeidet og finpusset som en bok kan være. Jeg må skrive, redigere og rette teksten direkte. Historien er lengre enn det jeg skriver her, og så hender det noen ganger at jeg må legge til nye ting av hensyn til helheten. Alt er bare på skisse -stadiet.

Det er også vanskelig å “navigere” mellom min gamle virkelighet som var opp ned – og den nye. Likevel må jeg argumentere for det jeg anser som riktig og sant, som om vi er autonome skapninger. Så må jeg legge til at jeg ikke er veldig god på datamaskinen, og det fører til litt rot som jeg prøver å fikse etterhvert.

Litt om meg selv
Ingenting av det jeg forteller er et resultat av dypsindig grubling, som noen ser ut til å tro, men har kommet som overraskende og forbløffende fysiske og mentale hendelser. Og min oppgave er å dele det jeg vet med alle. Men alt dette er så spesielt og uvanlig at jeg føler behov for å dokumentere at jeg er ved normalt vett og forstand. Her er min profesjonelle utdannelse:
1 års mekanisk utdanning.
3 år elektronikk for reparatører av radiomottakere / sendere, radar, ekkolodd, TV.

Yrkeserfaring gjennom livet: Lettmatros, filétfabrikk-arbeider, fisker, radio- / tv -reparatør, småbruker, passet fyrlykter, vaktmester, lærer i et par år innen musikk og håndverk.
Har aldri brukt narkotika, bare for å ha sagt det også — bare litt øl og vin i sosial sammenheng.

Disse temaene har kommet i et nytt lys for meg:
Fri vilje (Benjamin Libet)
Hukommelsen
Følelsene
Intelligens
Sykdommer
Synkronisitet (Carl Jung)
Ånd: Som nevnt kan jeg spørre om ting ved. ordningen og andre ting som interesserer meg, Svaret, hvis det er noe jeg kan få vite, får jeg som en setning i form av tanke. Så gjentar jeg setningen, og spør om det var riktig. Hvis svaret er Ja, får jeg klikk i høyre øre.

Den gir oss drømmene om natta, og i denne forbindelse fikk jeg en drøm der jeg så meg selv som ånd bli dratt halvveis ut av kroppen. Og åndskroppen jeg da hadde kjentes massiv.
Så jeg spurte: Hva består ånden av?
Svar: Ånden kjennes massiv, men er ikke det. Den kan ikke defineres kvantefysisk.
Menneskekroppen funksjonerer som den skal, men Ånden har evne til å influere på alt, helt ned til atom/partikkelnivå, i hele kroppen.

Jeg vil prøve å skille mellom det jeg har lært og vet gjennom gjentatte fysiske og psykiske erfaringer i samspill med styringsånden, og det jeg får kommunisert gjennom spørsmål og fysiske svar som klikk i ørene:

høyre = Ja
venstre = Nei.
Rask til venstre/høyre eller motsatt = OK / ikke så nøye.
Nervestikk i tær, fingre eller legg, lår = stopp / feil, eller nyansér
Svakt «nålestikk i hodebunn = Tenk
Lite luftslipp opp i spiserøret = Bekreftelse
Litt kløe med ett eller begge øynene = Du skjønner!

Det jeg opplever hver dag, er så ufattelig at jeg noen ganger gir meg over i latter over at dette virkelig er mulig. Det har forandret hverdagen min til noe helt annet og mye bedre enn før. Og jeg ønsker virkelig at alle skal få oppleve dette.

Styringen
Tiden som nå fulgte var svært interessant og spennende. I tur og orden fikk jeg vist med demonstrasjoner at ånden styrer kort sagt alt. Han gir meg tema å spørre om, og svarer med klikk i ørene. Etter hvert utvides listen med signaler. Han styrer meg til å være den personen jeg er bestemt å være i dette liv. Å få vite det, og at jeg nå kan kommunisere med han, er overveldende og skikkelig godt å få oppleve. Kommunikasjon har vært stillferdig, behagelig, og med morsomheter i passelige mengder.

Jeg har fått oppdage at hele tankevirksomheten min, den jeg har hatt hele livet, er kommunikasjon med ånden som har styrt meg. Han styrer hukommelsen min og sørger for at den er så god eller dårlig som den skal være for meg. Han styrer alle følelsene. Viljen og bevegelsene. Helse: frisk/syk. Han kontrollerer alle slags kroppsfunksjoner, som spyttutskillelse. Under demonstrasjonene ble munnen uttørket. Da spurte jeg ham om jeg kunne få spyttet tilbake. I løpet av ett sekund flommet det. Og jeg overdriver ikke.

Styringen
Alt er styrt i henhold til hvordan vi skal være i rollen vi har i dette livet. Han er «parallellkoblet» med meg, litt «i forkant», og så tett at jeg tror det er jeg selv som styrer meg. Det er en fantastisk smart og praktisk ordning som er umulig å oppdage dersom man ikke får mistanken om hvordan det henger sammen. Og mistanken — den får du ikke før ånden gir deg den. Han styrer alt du skal skjønne og forstå. Han gir meg dagdrømmer, forestillinger, løsninger på praktiske problemer. Fortløpende, i små glimt, minner han meg om hva jeg skal gjøre. F.eks. hvis jeg skal kjøre og lurer på om jeg har glemt noe — så dukker bildet av mobilen opp i minnet — jeg går inn, henter den og skal til å sette meg inn — og bildet av vannflaska dukker opp, osv. Som du skjønner, har jeg sluttet å skylde på meg selv når jeg glemmer. Og jeg klandrer ikke pappa heller, for han er også styrt.

Styrånden, hjelperen; den frie ånden og meg selv står alle tre i samtidig tankekontakt med hverandre, men uten at jeg får del i deres kommunikasjon med de andre styreåndene. Hjelperen kommenterer og bekrefter med knekk av i hva som helst; en vegg, en termostat ikke i bruk. En trestamme eller en gatelys-stolpe av jern (hvis vi ser noe vakkert passere)- alt med varierende styrke etter viktighet og humoristisk snert: En dag jeg kommuniserte med pappa, spurte jeg om det var slik at hjelperen hørte hva jeg spurte om…Da kom det et kraftig bank i veggen. Grei beskjed. Alltid synkront tett i bakkant av tanken eller spørsmålet. Å få tilgang til denne ekstraordinære virkeligheten, er ganske ubeskrivelig, underholdende, artig og fornøyelig.

I kompaniskap i samme kropp, baker vi brød, bløtkake med jordbær, spiser middag, drikker kaffe, går i fjellet og plukker ville bær, fisker i havet og alt jeg ellers gjør og har gjort, uvitende. De kan bytte plass, skifte om å styre meg.

De planlegger små og store morsomme begivenheter og arrangerer alt til å hende etter planen. Og når tingene hender og gode replikker kommer, hender det at pappa kiler meg rundt nesen, som med en kost av fineste dun.

Noen ganger hvis jeg har grunn til å være litt sur fordi “shit happens”,og han synes det varer for lenge, kiler han meg rundt nesen, og da må jeg bare le.

Det har vært fornøyelig å få innsyn i dette lille uskyldige guddommelige bedraget for at våre kjære skal ha en kropp å være i etter at de er gått bort, og for å holde oss alle skyldfri. Jeg er aldeles forbløffet over at dette er mulig!

Alle kan nå få kontakt med styreånden sin, hvis de vil. Og i tillegg få opplevelsen Divine Love and Compassion uten å måtte gå gjennom det samme som jeg gjorde, for det trengs bare én person for å få avslørt hva livet etter døden er.

Viktig: Det er ikke gitt at alle vil bli like glade for det jeg forteller. Hvis du har hatt foreldre eller slektninger som behandlet deg dårlig mens de levde, og nå er styreånden din, er det viktig at du har tillit til at de var styrt til det de gjorde. Men som styreånd er man frigjort fra den rollen. Da kan man be om unnskyldning og tilgivelse, og fredsavtale kan gjøres. Det som er sikkert, er at styreånden ikke vil deg noe vondt, bare godt. Men begge parter må behandle hverandre med tillit og respekt, og be om unnskyldning hvis du sårer og krenker ånden. Som i et samboerskap. Og hvis du føler deg trygg nok til å akseptere ånden hvis den ber om aksept, kan du få opplevelsen Divine Love and Compassion, Da er det styreånden din som formidler den fra Gud, og den er ubeskrivelig god.

Seksuell belønning
Etter at du har fått DL&C, vil du få demonstrert styringen. Ånden styrer de seksuelle seksuelle følelsene dine, og viser deg det med overdrivelser. Du kan plutselig få en seksuell tanke – samtidig som en sterk seksuell forspenning slippes brått ned i underlivet, som fra en demning. Hele livet fram til jeg aksepterte styreånden min, var jeg såre fornøyd med det seksuelle jeg opplevde. Men etter det, har jeg fått erfare orgasmer – variert på måter jeg ikke ante var mulig – og likeså i intensitet, varighet og utbredelse i kroppen. Selv uten partner.

Herfra kan det utledes mye annet om hverdagslivet. Nå kan du for eksempel selv prøve å finne ut hvem som styrer deg, eller den du bor sammen med. Når et par går til sengs, er det to til av nær slekt hos begge parter som er med av de som er gått bort. Fire..eller at styreånden og hjelperen har byttet rolle for å dele på godene.

En ting som er viktig for meg å få sagt, er at ingen må tro at jeg er bedre og har mer kjærlighet enn andre fordi jeg fikk den opplevelsen. Jeg har aldri søkt makt over andre mennesker, bare over meg selv. Og når det gjelder forholdet mitt til Gud, har det vært avslappet respektfullt og med takknemlighet for opplevelsen jeg fikk. Ingen pliktfølelse om takk og tilbedelse. Av og til når jeg ha tenkt på den ufattelige opplevelsen jeg fikk, har jeg takket for det. Men så skal det også sies, at jeg har hele tiden vært klar over at alle andre kan også få den. Det jeg ikke visste, var at denne hemmeligheten om Livet etter Døden skulle avsløres.

Vitenskap, Benjamin Libet /fri vilje?
Den vitenskapelig forskningen til den amerikanske nevrologen, Benjamin Libet, viste, i det minste, at vi ikke har fri vilje, men at våre valg allerede er avgjort når vi selv gjør et bevisst valg. 17 universiteter fra mange land har gått sammen for å finne forklaringen. Kanskje de også kan prøve å få kontakt med ledeånden. Med tre mikrofoner, en i hvert øre og en på strupen, kan kommunikasjonen lett gjøres opptak av når jeg snakker og spør.

Nicolas Notowitch

Først vil jeg understreke at jeg har all mulig respekt for det Jesus, Issa var, og for den tragiske behandlingen han fikk som korsfestet.Det er fortalt i både kristne og buddhistiske tekster, Det han lærte om menneskelig sameksistens, er fortsatt den beste oppskriften på fred: Ubetinget kjærlighet, respekt, tillit og medfølelse for hverandre.

På internettet kom jeg over en bok om Jesu ukjente liv, skrevet av russeren Nicolas Notowitch i 1894. Fra 1877—1878 reiste han til India og Kachmir, hvor Jesus, som ung gutt bodde og studerte buddhisme. Boken forteller at etter skikken, skulle Jesus giftes bort i 12-13 årsalderen. Det ville han ikke, og rømte østover med en handelskaravane for å bli buddhistmunk. Notowitch besøkte Hemis-klosteret, ett av stedene Jesus hadde bodd mens han var i India. Der fikk han se kopier av de gamle hellige skriftene om Jesu` — Issa`s liv. Bokrullene fikk han opplest, oversatt og skrevet ned, og utgitt på fransk, «La vie inconnue de Jésus-Christ.»

På originalspråket, fransk, skrev jeg ned hele fortellingen som omhandler Jesu liv og virke, helt fra fødsel og til rettssaken der han ble dømt til døden. Satte det over til norsk gjennom google oversetter, og fikk et rimelig godt innblikk i hva som hadde skjedd.

Etter romernes herjinger i Israel, ville Jesus, vidgjeten som han allerede var i India, tilbake for å trøste sitt folk, sine brødre og søstre, som han kalte dem, og som tok imot han med åpne armer. De innsatte makthaverne ble redd for oppstand, og arresterte ham. Alt som var sagt av partene under rettergangen, ble nedskrevet. Argumentasjonen. Hvordan de gamle, vise Hebréerne forsvarte Jesus og ville ha Pilatus til å frikjenne ham — fordi Jesus snakket om Gud som konge, ikke at han selv ville bli konge i Israel. Til slutt, i raseri, dømte Pilatus Jesus til døden og frikjente de to røverne. De gamle, vise Hebréerne vasket sine hender for ikke å ha skyld i den urettferdige dommen.

Den kristne versjon av dramaet, er motsatt: Røverne ble også korsfestet, og det var Pilatus som vasket sine hender. Jeg vet ikke hva som er rett, men tror de gamle buddhistiske tekstene fra den tiden kanskje er mer til å stole på enn senere muntlige overleveringer.

Joar Hoel Larsen
Nylig kom jeg over et korrespondentbrev fra Joar Hoel Larsen, 24.des. 2011, om Jesu liv i India. Da Jesus ble gravlagt, og graven senere ble funnet tom, hadde han overlevd på grunn av sine evner til kroppskontroll som munk. Sammen med moren, Maria, fikk de hjelp til å kom seg østover, og kom etter 16 år til Kashmir. Der levde han til han døde, 80 år gammel. Helt siden den tid har han vært både kjent og aktet av folket der fram til vår tid.
https://www.nrk.no/urix/new-delhi_-jesu-liv-i-india-1.7922353

Tor Alvestad,
Toppsundveien 1315,
9423 Grøtavær.
Norge
Kontakt: alvestadtor1@gmail.com